Da jeg fikk diagnosen tinnitus i 2011, raste virkelig verdenen min sammen. Jeg var deprimert i en lang lang tid, før jeg fikk skikkelig hjelp og kom meg ut av mørket. Min tinnitusen kom gradvis, først på venstre øret også litt etter litt på høyre. Min øresus kommer aldri til å forsvinne, noe jeg har forsonet meg med og jobbet hardt med å leve med. - Men det er en ensom diagnose. Mange forstår det ikke! Veldig få spør eller har ingen anelse hvordan en slik hverdag er eller hvor hardt jeg jobber hver dag for å få en bra dag. Tinnitus er jo ingen sykdom, men et sympton på at samarbeidet mellom øret og sentrale funksjoner i hjernen ikke fungerer slik det vanligvis gjør. Det kan være flere grunner til dette, men for min del var det mest pga stress og kjeveledd problemer som mest sannsynligvis oppstod etter Liam sin fødsel.
Det å ha konstante lyder inne i ørene dine som ikke forsvinner er jo plagsomt! Jeg har jo forskjellige lyder i hvert øre konstant. Jeg kan ha en lang periode som er lite plagsom, men plutselig opplever jeg en akuttfase hvor den blir helt forferdelig. Jeg må konsentrere meg ekstra mye og bruker mye energi på det. Når det er på sitt værste klarer jeg ikke å fungere en hel dag. Jeg kan såvidt klare en hel dag på jobb, men når jeg kommer hjem er hodet så ødelagt at alt er bare mørkt og man blir på en måte desperat. Fordi det er jo uutholdelig.
Når det har gått så langt at man blir desperat, må man bare kontakte lege. Jeg får en utredning og behandling for å avklare situasjonen og finne eventuelle underliggende årsaker som jeg kan jobbe videre med. Slik lærer jeg å kjenne kroppen min enda bedre og også prøve å unngå en slik situasjon senere igjen. Det som skjer er at kroppen min blir veldig betent. Alt låser seg på en måte. - Og alltid på venstre side. Man blir fylt med bekymringer og man klarer ikke å slappe av fordi det har gått for langt. Det legen hjelper meg med da er å dempe det slik at det bidrar til at tinnitusen ikke befester seg og blir et enda større problem igjen. Jeg får jo søvnproblemer når det står på som værst og derav kommer muskelplager, og spenninger i kroppen som deretter virker forsterkende i negativ retning.
Jeg jobber jo i barnehage. 1- 3 åringer, og det kan være ganske så intenst til tider, men jeg har lært meg noen knep for å "overleve" i yrket mitt, men i det siste har det vært altfor mye stress på jobb, altfor mye sykdom og ingen vikarer. Jobbet overtid også kommet hjem der man skal være en mamma igjen. En rolle jeg til slutt ikke maktet for jeg var så utbrent. Jeg ble en mamma jeg ikke ønsket å være, jeg var sur og mørk, lå enten på sofaen og sov av utmattelse eller holdt meg på soverommet for å være i fred. Helt til Joachim kom og sa tydelig i fra. Jeg hadde forandret meg igjen, jeg var ikke tilstede, eller når jeg var tilstede bare skrek og kjefta jeg... At jeg måtte komme meg til lege og slutte å ha dårlig samvittighet for å være borte på jobben. For det er jo ikke akkurat slik at de kommer å takker meg hver dag for at jeg kommer på jobb. Jeg måtte gi meg selv rom for å slappe mer av enn tidligere. For kroppen sa tydeligvis i fra. Jeg trengte å finne motivasjonen min igjen.
Så jeg kom meg til lege og han sykmeldte meg i 2 uker. Jeg satt og grein av lettelse på kontoret hans. Jeg bare dro hjem og la meg, og siden da har jeg sovet, sovet og sovet. OG VÆRT DEN MAMMAEN jeg ønsker å være. Jeg har sovet 12- 14 timer hver eneste dag. Helt ufattelige mye søvn til meg og være, men tydeligvis høyst nødvendig. Jeg har også fått tilbake matlysten og makten over tinnitusen og det å få være Rachel igjen.
Jeg har jo nedsatt hørsel pga av dette og må konsentrere meg ekstra mye i hverdagen. Fikk et tips om et eventuelt hørselapparat som visstnok skal ha en gunstig effekt på tinnitus og at det lindrer opplevelsen av det. Iallefall på jobb hvor jeg hver dag må kommunsiere med barn, foreldre og kollegaer. Jeg har oppsøkt ekspertise igjen, kiropraktor, fysio og akupunktør. Dyrt, men alt for å få en normal hverdag igjen. Jeg har også alltid bakgrunnsmusikk som hjelper meg med å fokusere på andre ting. Noe jeg har blitt veldig avhengig av og løping som gir meg en mestring over tinnitus.
Jeg bruker også mye energi på å lytte, jeg misforstår ofte når andre snakker og av og til later jeg som at jeg forstår fordi jeg er så lei av å bli gjort narr av. Dette får meg ofte til å føle meg ensom og alene. Jeg klager sjelden over tinnitusen fordi jeg har lært at folk flest bryr seg ikke. Det at jeg opplever at tinnitusen er mindre fremtredende i perioder hvor jeg er lite stresset, har sovet godt eller hatt en fin periode på jobb er uforståelig for andre igjen. Eller når det står på som værst og jeg har fått slappet av hjemme en hel dag, hvordan kan jeg da være glad og opplagt senere på ettermiddagen...
De forstår ikke at dette dreier seg om å legge forholdene bedre til rette i visse situasjoner. At jeg forsøker å finne et tempo i hverdagen som gir meg mulighet for pusterom og god avkobling for min EGEN helse. Man skal da få lov til det uten å sitte igjen med dårlig skyldsfølelse. Jeg gjør akkurat som alle andre gjør. Tar vare på kroppen min. Min egen velvære for å forbedre livskvaliteten min.
Jeg har fått beskjed om å snakke med mine nærmeste om tinnitusen min, så jeg ikke går alene om det. Prøve å forklare at det påvirker ofte humøret mitt som igjen kan forsterke tinnitus. Jeg syns det er vanskelig. Jeg har snakket mye med Joachim om det og han har virkelig hjulpet med de siste 3 ukene. Man har jo et lass med følelser inni seg og gråter over hver minste ting. Man er jo konstant redd for at tinnitusen skal bli enda høyere og ulevbar, så da er det jo så innmari godt å ha noen å vende seg til. Noen som forstår og bare er der.
Jeg har også fått beskjed om å snakke med andre som har tinnitus siden den er så unik. Den er jo i de aller fleste sammenhenger ikke sammenlignbar.
Nå har jeg jo vært ganske god på å leve med det til daglig, men må bli enda flinkere til å lytte til kroppen min når den sier i fra om at nok er nok. Bli flinkere til å tenke på meg selv, få lov til å være glad og fornøyd når jeg har noen fine timer.
Min fine familie. Takk for at dere er der for meg
